Så sett i gang da, Venstre!

Publisert av
3

Trafikken i Veitvetveien øker hele tiden, ungene får farligere skolevei og foreldrene blir reddere. Samtidig er byrådspartiene mest opptatt av å bortforklare.

SV har tatt foreldrene på Veitvet på alvor, vi har fremmet forslag som vil gi tryggere Veitvetvei med en gang de blir gjennomført. På Veitvet er det nemlig sånn at mange foreldre er redde når ungene skal gå til skolen.

Jeg trodde saken skulle være enkel, at alle partiene selvsagt ville støtte forslagene om tryggere vei. Der tok jeg feil. Først stemte byrådspartiene mot nesten alle forslagene, så blir de sinte når det står i avisen.

Om Venstre var opptatt av sikkerheten til ungene på Veitvet burde de jo stemt for smalere vei, bedre fotgjengerfelt og for å sette inn tiltak som skal begrense tungtransporten som dundrer gjennom skoleveien til 500 barn. Det gjorde ikke Venstre, KrF og Høyre.

Det er ganske frekt av Venstre å påstå at de tar sikkerheten til ungene på Veitvet på alvor. Venstre skylder til og med på at de ikke har myndighet til å sette opp nye skilt for å dempe farten, som om det er en unnskyldning for å være mot smalere kjørebane og bedre fotgjengeroverganger. Da Aksjon Veitvetveien kontaktet politiet om å få satt ned farten fikk de i svar at aksjonen måtte kontakte byrådet. Mener Venstre alvor med trygghet for ungene tar Venstres samferdselsbyråd kontakt med politiet for å rydde skiltproblemene av veien.

Det er på tide at Venstre slutter å snakke seg bort. Bystyret har pålagt byrådet å få på plass trygg skolevei, nå er det Venstre, Høyre og KrF som sitter med ansvaret. Det er tid for å handle.

Innlegget svarer på et leserbrev som stod på trykk i Akers avis Groruddalen 5. juni 2013

En løgnaktig 17. mai

Publisert av
6

I dag benyttet sannelig Siv Jensen selveste nasjonaldagen til å komme med et utspill der hun sier at FrP er for noe som FrP er mot. Ikke hver grunnlovsdag som får æren av å få servert løgn fra en partileder midt i fineste sendetid.

FrP vil jobbe for likelønn, sa Siv Jensen. Endatil på sin oldemors grav.

Alle vet at FrP egentlig ikke er for likelønn. De er et parti som er opptatt av at enkeltindividet får stange mot kapital og arbeidsgivere i ensom majestet. Det er det ideologiske grunnlaget for prosjektet. Forslaget til nytt partiprogram er klart og ærlig, i motsetning til partilederen deres. Der står nemlig følgende: ”Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”  Likelønn er ikke nevnt ved et eneste ord, og da snakker vi ikke bare handlingsprogram, da snakker vi alle de 399 sidene med landsmøtepapirer.

Likestilling da? Kan det være noe der. Det FrP skriver om den saken er at markedet fikser alt og at det offentlige må holde sine fingre langt unna: ”Forholdet mellom kjønn, grupperinger og enkeltmennesker bør derfor tilpasse seg naturlig i arbeidsliv, fritid og privatliv, uten innblanding av offentlige organer.” (…) ”Konkurranse innenfor et fritt markedsøkonomisk system er derfor den beste garanti mot diskriminering.”

Likevel går saken på NRK helt uten at politikken i dette berøres. Siv Jensen får lov til å lyve velgerne rett opp i ansiktet.

Skal vi komme noen vei må vi ta tak to steder, når vi snakker om offentlig sektor som politikken har best styring på. Det er i staten og i kommunene. Endringene må komme gjennom at Kommunenes sentralforbund tar ansvar for å begynne hevingen av ansatte i for eksempel barnehager og helsetjeneste. Samtidig må statsoppgjørene dras mot likelønn i sterkere grad. Det krever tung sentral styring. Sagt enklere må velferdsstatens viktigste yrker får det løftet som fortjenes, da flyttes samfunnet i retning likelønn.

Det er mye politikken kan gjøre for privat sektor også, først og fremst å gi fagbevegelsen sterkere mulighet til å få opp organisasjonsgraden i næringer der den er lav. Uansett om oppgjørene tidligere har bidratt til likelønn eller ikke er det nødvendig med en kraftfull fagbevegelse for i det hele tatt å kunne snakke om likelønn, og heving av lavtlønnsgruppene, i privat sektor.

Likelønn krever politikk. Hvis likelønn er målet er åpenbart ikke FrPs metoder veien å gå. De mener nemlig at det offentlige skal holde seg unna ”å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet.”

Derfor skulle jeg ønske at NRK, blant annet, spurte Siv Jensen om følgende:

  • Nå er du på riksdekkende fjernsyn, Siv Jensen. Du påstår nå at du vil jobbe for en politikk som ditt eget partiprogram sier at du ikke skal jobbe for. Hvorfor denne løgnen?
  • FrP styrer flere kommuner, blant annet har dere inntil nylig ledet Oslo kommune med 40 000 ansatte. Hva har FrP gjort for å fremme likelønn i Oslo og andre kommuner dere styrer og har styrt? Ber om konkrete svar.

Den nye hardheten

Publisert av
4

”Loven, i sin majestetiske streben etter likhet, forbyr så vel den rike som den fattige å sove under broene, å tigge i gatene og å stjele brød.” Utsagnet er det forfatteren Anatole France  som står bak. Lover kan tilsynelatende se rettferdige ut, fordi alle i teorien behandles likt, men likevel fungere urettferdig. Størst er faren for at likhet gir ulikhet, at rett gir urett, i de lovene som regulerer hvordan hver enkelt av oss lever.

Ofte vil de skjeve utslagene være en følge av at vi som fellesskap ikke har klart å utjevne urettferdige forskjeller enda, at det handler om dårlig arbeid fra de som vedtar lovene. Slike skjevheter kan kanskje være lettere å tilgi, fordi kunnskap om skjevhet vil føre til at det blir jobbet for å rette opp uretten.

Andre ganger lages regler som gir teoretisk likhet, men som i praksis gir ordensmakten lov til å slå ned på former for liv som det velfødde politiske flertall finner ubehagelig. Norske kommuner har mulighet til å lage lokale politivedtekter der opprettholdelse av ro og orden reguleres. I Oslo er disse reglene nå til behandling.

Nylig behandlet finanskomiteen i Oslo nettopp et slikt forslag. På forslag fra Arbeiderpartiet gikk FrP, Høyre, Venstre og Ap inn for å stramme inn reglene for den som sover ute.

Arbeiderpartiets opprinnelige forslag ville forby ”overnatting under broer eller andre konstruksjoner, i motorvogn, i telt, under presenning eller i provisoriske byggverk.” Det er rett og slett slik at Arbeiderpartiet gjør det forbudt for ”så vel den rike som den fattige å sove under broene”. Dette er kriminalisering av fattigdom og en form for renovasjon. Man griper til lovforbud for å stoppe noe man ikke liker.

I behandlingen ble det dannet en jernblokk i Oslo. Høyre, KrF, Venstre, FrP og Ap gikk sammen om et felles forslag, et forslag som sier at ”I offentlige parker, grøntarealer, friområder, på veier eller plasser i tettbebygd strøk er overnatting, camping, telting eller lignende forbudt, uten særskilt tillatelse fra kommunal myndighet.”

I prinsippet en nøytral bestemmelse, men sannheten er jo at det bare er fattigfolk som rammes. Politi og politikk burde jobbe for verdige muligheter og anstendige boforhold for alle. Men medmenneskelighet og anstendighet ofres i konkurransen for å fremstå tøffest. I enden av sommeren er det nemlig valg.

Ifølge ordboka er det å tigge at noen ”ber tynt om” eller ”bønnfaller”. Fra nå av skal de som ber tynt om økonomisk hjelp like mye be tynt om politiets nåde. Om ikke den fattige innretter seg forskriftsmessig skal det å søke søvn på et sted som ikke tilfredsstiller maktelitens forskrifter straffes med bøter.

Oslos maktelite perfeksjonerer det Anatole Frances sarkasme ble laget for å ramme: Det blir like forbudt for rik som fattig å sove under broen eller tigge i gatene, og det rammer like skjevt som i et historisk Frankrike. Dette visste Oslos politiske flertall godt når bystyret – varme og mette etter en god middagspause – kom tilbake til salen for å forby det å sove ute.

Mens bystyret vedtar å forby de livene fattige lever betales hver enkelt av dem 5 176 kroner, kun for dette ene møtet.

Oslos politikere – som i dag også behandlet en sak om ”Oslo Extra Large” – mener at fattigdom er et ordensproblem, at det er viktigere å bekjempe fattige enn å bekjempe fattigdom.

Vi har et byråd som nekter å ta ansvar for å sikre anstendige tilbud. Et byråd som heller enn å hjelpe til med noen toaletter ønsker å bruke kommunalt ansatte for å plukke opp avføringen til folk som ikke hadde en do å gå på.

Det er ingen som liker tigging og eller som ønsker seg mer av det. Samtidig må et godt samfunn tåle både forskjellighet og mange ting man ikke liker. Så lenge fattigdom finnes må mennesker med gode liv må tåle å se den.

Norge har mange skamfulle kapitler i historien knyttet til minoriteter som er blitt hundset rundt og behandlet dårlig. Kunnskapen om historien gjør at det burde ringe en bjelle hos enhver med politisk makt når man behandler et forslag der konsekvensen er at politiet kommer til å bruke sin tid og sine ressurser til å forfølge fattige som sover, i stedet for å beskytte dem.

I stedet for å forby søvn burde Oslos politikere søke om penger til å opprette nye overnattingsmuligheter der fattige kan overnatte for en billig penge. Man kan alliere seg med gode krefter og sørge for at både renovasjonsproblemer og rent sanitære forhold løses på en god måte, både for tiggere og for den øvrige befolkning.

For mange politikere, ikke minst Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre, KrF og Høyre i Oslo, er det nå på høy tid å ta en rast i bakken, puste godt inn og tenke seg nøye om. Kan hende er de i ferd med å trå alvorlig feil, til tross for historiens lærdommer.

Finnes det ingen grense?

Publisert av
2

Avisene fylles med spørsmålet om vi i Norge skal forby folk i økonomisk nød å be om hjelp. Meningene er mange, de er sterke. Nå er det i ferd med å bære galt avsted, nå kommer rasismen til overflaten.

Forbudet mot tigging var en etterlevning etter en tid vi har lagt bak oss. Derfor var det helt riktig da Stortinget, etter forslag fra SV, vedtok  å avskaffe løsgjengerloven. Det var så riktig at hele Justiskomiteen på Stortinget var enig: «komiteen [vil] vise til at det bør benyttes sosialpolitiske virkemidler, i

kke kriminalpolitiske, for å gjøre noe med utfordringen knyttet til tigging.»

I går var Per Sandberg fra FrP ute på tokt med TV2-nyhetene. Sandberg ønsker å forby at et menneske som har det vanskelig skal få be andre om økonomisk hjelp. Det er et standpunkt som er umoralsk og galt, men likefullt et politisk forslag det er mulig å forholde seg til. Jeg er mot å forby et menneske å be om medmenneskelighet, men det må være lov å mene det motsatte.

Per Sandberg stoppet ikke der. Per Sandberg stod frem som en renspikka rasist. Han vil nemlig stenge mennesker ute fra Norge basert på deres etnisitet. Det begrunner han med at Norge tidligere har stengt ute hele grupper fordi risikoen for kriminalitet var stor. Per Sandberg vil bruke loven til å nekte romfolk adgang til riket fordi han mener en folkegruppe er kriminelle.

Norge har hatt sånne lovbestemmelser før. De kommer fra en mørk tid. Grunnloven vår fra 1814 hadde en paragraf som var rent rasistisk. «Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Dette grunnlovsfedrene skrev i 1814. Henrik Wergeland tok opp kampen mot denne rasistiske paragrafen. I 1851 ble den fjernet, men den ble gjeninnført i 1942 av Vidkun Quisling, og forsvant på ny med nedkjempelsen av nazistene.

Sånn kunne man håpe det ville fortsette. At Norge ble et land der vi ikke sorterer folk etter etnisitet. Kanskje kunne man håpe at historien hadde lært norske politikere, også i FrP, at forfølgelse og utestenging av mennesker på grunnlag av etnisitet er en farlig vei å gå.

Nå er grensen passert. Per Sandberg har vist oss at rasister igjen har tatt plass i nasjonalforsamlingen. Rasister er farlige. De trekker opp hat og demoniserer medmennesker, de skaper grobunn for farlige situasjoner. Det begynner alltid på denne måten, med de små utspillene som brygger opp under mistenksomhet. Får det lov til å øke i styrke kan det til slutt bli svært farlig.

Det er tid for oppgjør med rasisme i Norge. Vi må begynne med Per Sandberg.

Vi trenger ikke mer religion

Publisert av
3

I dag skriver Norsk luthersk misjonssamband, på NRK ytring, at de vil opprette en kristen privatskole i Groruddalen.

Det er ikke mer religion vi

trenger vi som bor i Groruddalen. Det vi trenger er trygge og gode lokalmiljøer. Vi trenger skoler som er faglig solide og som bidrar til at ungene våre er trygge og lærer det de skal. De fleste av oss har det helt fint der vi bor, men vi mangler ressurser i skolene, vi trenger gode kollektivløsninger og en kommune som stiller opp når det trengs.

Vi trenger fellesskap, ikke enfold. Derfor er det bare en bakdel at misjonsfolket kommer trekkende med en religiøs privatskole. Osloskolen har store utfordringer. Vi har et byråd som velger å kutte i bevilgningene til skolen gjennom å senke bevilgningene for nye elever. Dermed blir skolene dårligere og pengene som skulle gått til å hjelpe de som trenger ekstra norskopplæring ender med å brukes å sikre et minimumstilbud til alle elevene i stedet.

Jeg kunne ønske meg større ressurser til skolene våre, og jeg kunne ønske meg at det virkelig ble lagt inn ressurser for å hjelpe de elevene som strever med norsk, eller andre fag.

I stedet brukes tiden på test etter test, kutt etter kutt. I stedet for at alt skal telles hele tiden kunne vi kanskje heller konsentrere oss om det som teller: fremtiden til ungene våre.

Jeg sitter selv i driftsstyret på en skole. Ressursene Høyre, Venstre og KrF tildeler oss strekker rett og slett ikke til. Det gjør at mange elever nok går gjennom skolen med mindre oppfølging enn de skulle hatt. Det handler ikke om verken rektorer eller lærere som ikke gjør jobben sin, det handler om at Oslo prioriterer dårlig kommuneøkonomi og luftige OL-søknader i stedet for å gi penger til skolene.

Vi kunne trengt en skikkelig dugnad. En dugnad der befolkningen sier ja til å ruste opp Osloskolen gjennom at de som har aller mest bidrar litt mer til fellesskapet gjennom eiendomsskatt. Vi kunne sørget for gode arbeidsforhold for elever og lærere, vi kunne gitt spesialundervisning og norskopplæring for de som trenger det mest. Men byrådet er mest opptatt av at mye skal ha mer, og at rikfolk skal slippe billig.

Det kan være trange forhold for fellestjenestene mange steder, men om byrådet lar en elev gå gjennom skolen uten at å få den hjelp han eller hun trenger har det samme byrådet vært en aktiv medskyldig i å gjøre et helt liv vanskeligere enn det burde vært.

Oslo skulle prioritert elevene. Oslo skulle særlig prioritert elever kanskje ikke kan norsk godt nok. En kristen privatskole, som kommer til å flytte flere hundre elever fra fellesskap og inn i privatskoler, er nok et steg på veien mot et dårligere tilbud for alle oss som ikke vil la religiøse få styre hvordan skoledag og hverdagsliv skal organiseres.

Misjonssambandet sier at «noen må lære ungene de ti bud». Det er helt greit at de vil det, men religion bør være en privatsak. Foreldre kan sende ungene til søndagsskoler eller selv undervise dem i de religiøse forestillingene de synes ungene bør lære om.

Hvis Norsk Luthersk Misjonssamband virkelig mener alvor med at hensynet til mangfold er viktigst så må de legge privatskoleplanen i skuffen. Vi har nemlig bruk for alle gode krefter til å skape gode skoler for alle barna i dalen, ikke bare for noen få utvalgte.

I tåkeheimen, lukt på vei til helvete

Publisert av
1

Det må gå hardt for seg under etikkstudiene ved Universitetet i Oslo. Stipendiat Ole Martin Moen har rotet seg så langt inn i teoritåka at enhver videreføring av hans logiske tankerekker vil føre oss alle lukt til helvete.

Det er nemlig slik, ifølge stipendiaten, at dersom man gir penger til en som, på gaten, ber om din hjelp så har man forfeilet sitt mål: Et sted i verden sitter det nemlig en annen som trenger din hjelp mer.

Den logiske følge av denne doktrine er jo at den samvittighetsfulle sykepleier må legge fra seg den skadde for å dø; et sted ligger nemlig en som er verre stilt. Vi kan ikke stoppe der heller, blomsten i stuevinduet får tørste, et sted i verden står nemlig en annen plante mer tørst. Sånn kan soga fortsette, skal man følge den etiske rettsnor fra Moen.

Debatten om hvem som skal kunne be om hjelp, og ikke be om hjelp, har gått langt i dette landet. Den har gått så langt at kald tåke har lagt seg dypt ned i sinnene. Vi har politikere, fra forskjellige partier, som morskt marsjerer forbi tiggere med blankpussede sko og pene jakker for å avbildes i avisen. Strenge budskap, lange pekefingre. Vi har fått en tone og en holdning som kan bringe oss til et farligere sted, et sted der menneskeverdet kanskje forsvinner. Det er vanskelig å se om den ytterste nøds etikk, eller hva man skal kalle Moens teorier, tar opp i seg avhumaniseringen som er i ferd med å ramme de som ber om økonomisk hjelp i en stund av økonomisk krise og nød.

Mens Moen teoretiserer fra sitt kontor lever folk under uverdige forhold. Folk sulter og sliter. Ingen av oss kan bidra med alt for alle. Men når en tier i koppen går fra å handle om konkret støtte til et enkeltmenneske, og kanskje det samme menneskets familie, til å være en teoribefengt øvelse om hvor den ultimate lidelse er å finne slik at skillingen kan treffe helt riktig, er intet annet enn et blindspor.

Her finner du innlegget fra etikk-Moen i Aftenposten.

I tilfelle forvirring: «Lukt» som i beint eller rett, ikke som i duft. Mer i ordboka.

Arbeidsmiljø? Oslo? Hæ?

Publisert av
Svar

Når mediene jager i flokk overser man sammenhengene. Trondheim og arbeidsmiljøloven er et klassisk eksempel på hvordan høyresiden får lov til å male opp en agenda i en sak der de selv kan ha skogen full av svin, men nekter å undersøke saken.

SVs Ivar Johansen tok opp bekymringen for brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo i vår. Han ønsket en kartlegging av forholdene for å finne ut om det var mange brudd på loven. Høyresidens respons er at det vil være «omfattende» og «svært ressurskrevende». En ganske saftig ansvarsfraskrivelse, vil man kunne fremholde. Likevel vil ingen medier sette tennene i saken.

I april nektet FrP, Høyre og Venstre i Oslo å gå med på en kartlegging av brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune. Det er altså umulig å vite hvordan situasjonen er i hovedstaden fordi de samme høyrepartiene som nå er svært harde i ordbruken mot Trondheim nekter å kartlegge forholdene.

Da bystyrets finanskomité fikk saken opp i vår var høyreflertallet helt tydelige, sjekking av faktiske forhold skulle de ikke ha noe av (det følgende er komitemerknaden i finanskomiteens innstilling):
”Komiteens flertall, medlemmene fra H, F og V er enig i at det er viktig at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven overholdes både i private og offentlige virksomheter. Det forslaget som er fremsatt vil imidlertid innebære en svært omfattende kartlegging bakover i tid og være svært ressurskrevende å gjennomføre. Disse medlemmer mener det er bedre å tilpasse eksisterende aktiviteter og rapportering på området, slik at disse i større grad framskaffer den informasjonen som etterlyses i forslaget. Det vises i den forbindelse til notat 37/2011 fra byråd Vinje.”

13. april vedtok et enstemmig bystyre å pålegge byrådet følgende:
”Byrådet bes legge fram en oversikt for bystyrets organer over hvordan kommunens etater/virksomheter jobber for å forhindre brudd på arbeidsmiljøloven med særlig fokus på:

- brudd på sammenhengende arbeid utover 13 timer pr. døgn
- arbeid på flere søndager etter hverandre enn loven tillater
- brudd på kortere ukefritid enn hva loven tillater”

Siden vedtaket over har ingen hørt mer fra byrådet om saken.

Du finner sakens hjemmeside her.

Det sier noe om hvor ensporet offentligheten kan gjøres når Adeccos Ammerudlunden alene stod for 11 275 doble vakter mens hele Trondheim kommune er anmeldt for 26 000 brudd. Det siste er alvorlig nok og det er på det rene at kommunen har jobbet i månedsvis, siden mars, med å rydde opp. I nært samarbeid, selvsagt, med fagbevegelsen lokalt.

Sykemeldt horekunde dropper sommerjobb

Publisert av
Svar

Når det er påske er det god tid til å følge nyhetssendinger. I går fikk vi se tre eksempler på hvordan mediene roter sammen en grøt av elendig statistikk, politisk grums og annet tullball til saker med en klar politisk misjon. La oss ta en titt på den sykemeldte horekundens sommerjobb.

Sykemelding
NRK kjører på med en sak om at det onde folket svindler NAV for 2 milliarder sykemeldingskroner hvert eneste år. Dette er basert på en rapport fra Proba samfunnsanalyse.

Disse milliardene er basert på følgende konklusjon fra analysefolket: «Det er over 50 % sannsynlig at misbruket av sykepenger (…) ligger på minst 6 % av utbetalingene.» Dette igjen er basert på intervjuer med 375 ansatte ved Nav lokalt eller Nav forvaltning som gir sine antagelser om svindel på sykepenger. Disse antagelsene forelegges et ekspertpanel bestående av 6 Nav-ansatte, en fastlege og en forsker. Disse åtte menneskene gjør så sine egne antagelser.

Den ene av dem mener at halvparten av alle utbetalinger er svindel. Det følger en lang gjennomgang om hvorvidt dennes utbrudd skal tas med i grunnlaget. Til sist konkluderer ”analysen” med at det er 86 prosent sannsynlig at svidel av sykepenger ligger på mellom 2 og 28 prosent av utbetalingene.

Oppslag som dette, basert på sviktende fakta med bryske politikere som sier at grepet må strammes er med på å undergrave velferdsstaten. Den gir høyresiden vann på det hjulet som har gitt brutale forhold i Sverige. De skaper et bilde at noen som snylter på fellesskapet, noen som snylter på ”skattepengene våre”, noen som vi må ta. Disse noen blir grunnlaget for å foreslå innstramninger på sykelønn og trygder. Disse noen, som analysen mener å finne, er de som stjeler fra oss. Det er på grunn av dem vi må få karensdager, midlertidige ytelser og alle disse grepene som har ført til så mye ulykke og fattigdom i vårt naboland.

Det er åpenbart at en må ha gode systemer og oppfølging for å ta svindel. Det er imidlertid ingen grunn til å tegne fanden på veggen, det skaper bare grobunn for krefter som vil ta ned velferden.

Sommerjobb
VG bidrar med en sak som sier at en av tre ungdommer nekter å ta seg en sommerjobb. Det er selvsagt alarm og ungdommens sløvskap kommenteres av forbrukerøkonomer i DNB (som bestilte undersøkelsen for å få gratisreklame – gratulerer med det) og direktører i NHO og HSH.

Undersøkelsen tar for seg skoleelever og studenter over 15 år. Av disse sier altså 70 prosent at ser for seg at de skal ha en sommerjobb i år. Sett at det er snakk om aldersgruppen 15 til 25 år.

364 000 i gruppen 16 til 24 er registrert i arbeidslivet (i arbeid eller ledige). Totalt finner vi 580 000 mennesker i gruppen. Da skulle det være, om vi forenkler litt, litt over 200 000 unge som er klare for sommerjobb. Om DnBs undersøkelse holder vann ønsker 140 000 unge sommerjobb.

I følge Nav hadde de 9400 sommerjobber ledige. Om alle disse 140 000 ungdommene får sommerjobb er det kjempebra. Så er det mange som har ferie i ferien. Det er lett å være enig med NHO-Bernander i at sommerjobb er en smart investering, men å utlede at ungdommen er sløve uten å ha sett på historiske tall (jeg finner ingen i farten) eller å ta inn over seg at 70 prosent vil forsøke å skaffe seg arbeid er ganske mange (yrkesfrekvensen i Norge ligger rundt 80 prosent i gruppen 15 til 64 år).

Horekunder
Så er det TV2 da. De siste to dagene har kanalen drevet kampanjejournalistikk mot loven som forbyr kjøp av sex. De intervjuer en som har vært horekunde i 30. Dette sjarmtrollet sier at han mener han gjør en god gjerning med sine sexkjøp fordi kvinnene er fattige og ”95 prosent gjør det helt frivillig”.

I tillegg viser TV2 til at det er ganske få som blir tatt og bøtelagt etter loven. Dermed mener TV2 og Høyre at må loven oppheves. Deres bevisførsel ligger altså i en gammel gris som har kjøpt sex i 30 år. Logikken er at mange bryter forbudet og dermed må loven bort. Jeg lar være å dra sammenligningen med fartsgrenser som brytes uten at folk blir tatt.

Så kommer det en harang der en sier at sexkjøpsloven ble innført for å gi prostituerte bedre vern og oppfølging. Nei, TV2, den ble innført fordi det å kjøpe seksuelle tjenester er galt, det innebefatter ofte menneskehandel og innebærer risiko for de som må selge kroppen sin. Så er det svært viktig med god oppfølging, godt hjelpeapparat, gode muligheter til å komme seg ut av prostitusjon og sikkerhet for at samfunnet stiller opp for ofre for menneskehandel. Det er imidlertid ikke sånn at forbudet mot kjøp henger sammen med hjelpetilbud direkte. Det er heller ikke sånn at røykeavvenningsprogrammer henger sammen med røykelovgivningen, men de kompletterer hverandre.

Hvorfor i all verden bruker ikke TV2 energien sin på å gå løs på hjelpetlibudet, behandlingen av ofre for menneskehandel eller på å gå bak kulissene: hvordan er livet som prostituert egentlig er. Eller kanskje på hvordan politiet prioriterer sine ressurser?

Om det er politikk som driver disse oppslagene eller om det er journalistisk sløvskap er det litt vanskelig å få øye på. Politikk handler om å eie virkeligheten, eie sannheten. Det er den som får medienes gehør for sin tolkning av statistikk og analyse som vinner en sak. Mediene har et tungt ansvar å forvalte, gårsdagen var en dårlig dag.

Om helseforetak og styringsrom

Publisert av
Svar

Noen ganger, for eksempel når diskusjonen om lokalsykehus, fødetilbud og politisk styring går ganske høyt, kan det vært lurt å ta en titt på hvordan helseforetakssystemet faktisk er bygget opp. Foretaksmodellen for helsesektoren lider åpenbart av gigantomani og styringsproblemer, den fremelsker en absurd stor samling direktører med store lønninger og, kan det virke som, tilsvarende liten kobling til virkeligheten.

Når vi nå ser en masse forslag om å legge ned fødeavdelinger, kutte akuttfunksjoner og gjøre andre store endringer er det lurt å huske at det er regjeringen og Stortinget som sitter med endelig ansvar, endelig beslutningsmyndighet. La oss ta en strukturkikk:

Dette er fra Lov om helseforetak
Ӥ 30. Saker av vesentlig betydning
Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver. Det samme gjelder andre saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Hvilke saker foretaksmøtet i regionalt helseforetak skal fatte vedtak i etter denne bestemmelsen fastsettes det nærmere bestemmelser om i vedtektene.
I helseforetak skal saker som nevnt i første ledd forelegges departementet, som eier, av styret i det regionale helseforetak som eier helseforetaket. ”

Foretaksmøtet tilsvarer det en bedrift ville kalle en generalforsamling, der er det helseministeren som bestemmer. I praksis kan hjemmelen vanskelig forstås annerledes enn av statsråden skal gå inn i spørsmål som endringer i struktur, endringer i grunnleggende funksjoner og funksjoner som har stor innvirkning på andre funksjoner (for eksempel er det sånn at når man legger ned fødetilbudet et sted, så har det åpenbare konsekvenser for hva man trenger av personell på anestesi, dermed svekkes sykehusets tilbud på andre felter også).

Forarbeider
For å forstå hvordan man skal tolke forskjellige bestemmelser i en lov er det nyttig å se på arbeidet som ligger til grunn. Hva sier proposisjonen fra regjeringen? Hvilke merkader har tilkommet under Stortingets behandling.

Proposisjonen
Beslutningsgrunnlaget kommer fra Ot.prp. 66 (00-01). I den fremgår det tydelig at paragrafen er ment som en begrensning av styrets kompetanse og det presiseres at dette gjelder saker som er av vesentlig betydning både for foretakets virksomhet og for oppfølging av politiske målsetninger. Videre er saker av samfunnsmessig eller prinsipiell betydning fremhevet. Det er vanskelig å skjønne store nedleggelser og endringer som annet enn dette. Slik er departementets beskrivelse av paragraf 30:

”Merknad til § 30
Bestemmelsen innebærer en begrensning i styrets kompetanse. Den fastsetter at foretaksmøtet fatter vedtak i en del saker. Dette gjelder foruten saker som er av vesentlig betydning for foretakets egen virksomhet, også saker som er av vesentlig betydning for å ivareta politiske målsettinger, og saker av vesentlig prinsipiell eller samfunnsmessig betydning. Det skal foretas en nærmere regulering av hvilke saker dette gjelder i vedtektene til det enkelte foretak.

Hvilke saker som er av vesentlig betydning, må vurderes konkret i den enkelte sak. Vurderingen vil variere etter hvorledes forholdet mellom eier og foretak er organisert i det enkelte tilfellet, for eksempel hvor detaljerte vedtekter foretaket har. Slike saker kan være salg eller utskilling av større deler av virksomheten, vedtak som vil endre virksomhetens karakter, deltagelse i omfattende samarbeidsvirksomhet som vil påføre foretaket omfattende ansvar, avtaler med tredjemann som får vesentlig betydning for foretaket eller andre større omlegginger av driften. Beslutning om nedleggelse av sykehus kan være et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen.

Etter bestemmelsens annet ledd er ansvaret for å forelegge saker som angår helseforetak, lagt på det regionale helseforetaket som er eier av helseforetaket. Saken vil dermed bli behandlet i styret i regionalt helseforetak før saken kommer til foretaksmøtet. Denne bestemmelsen avviker fra regelene som gjelder for statsforetak. Begrunnelsen er at foretakene etter lovforslaget ikke utøver næringsvirksomhet, men ivaretar ansvaret for virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende betydning for velferden i samfunnet. Det er derfor nødvendig at departementet som eier har mer omfattende overordnet tilsyn og kontroll med virksomheten enn det statsforetaksloven legger opp til. Viktigheten av dette kan synliggjøres med at omfattende endringer i sykehusstrukturen i regionene kan ha stor innflytelse på behovsdekningen og hverdagen til mange pasienter og andre brukere. Forslag til slike tiltak bør derfor besluttes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak.”

Når departementet og regjeringen har sagt sitt er det Stortinget som behandler. I innstillingen kan en lese hva lovgiver legger i det forskjellige bestemmelsene. Jeg tillater meg noen løpende kommentarer under:

Innstillingen (Innst. O. nr. 118 2000-2001):
Merknadene slår fast akkurat det samme som proposisjonen gjør. Her er samtlige merknader på paragrafen:

Ӥ 30 Saker av vesentlig betydning
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet , Høyre og Fremskrittspartiet , har merket seg at på tross av at ansvar og beslutningsprosesser er delegert så langt ned i systemet som mulig, så kan ikke saker av vesentlig betydning både for foretaket selv eller vesentlig betydning for å ivareta politiske målsetninger, avgjøres i helseforetaket.

Dette innebærer at større saker i praksis går helt til Storting og Regjering. Eksempelvis kan ikke et sykehus legges ned bare med lokal beslutning. Begrunnelsen er bl.a. at foretakene etter lovforslaget ikke utfører næringsvirksomhet, men ivaretar virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende verdi for velferden i samfunnet.

Min kommentar: Det er vanskelig å misforstå dette. Flertallet er klare på at det er en store forskjell mellom dette og andre statsforetak, dette handler om trygghet og sikkerhet. Frittstående strukturer innrømmes ikke myndighet til å fatte store beslutninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet i sine merknader til § 30 viser til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning skal fattes i foretaksmøtet. Disse medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke legges lavere enn dette.

Min kommentar: dette er interessant. Når komiteene arbeider med innstillinger vurderes alle merknader. Kan man «gå inn» på denne, skal vi «gå ut» av denne. Det er rundt alle de fremlagte merknadene forhandlingene spinner seg. Det betyr at det ikke er sånn at Høyre har skrevet noe og så står de for det alene. I det man ser Høyre legge inn en egen merknad er det deres forslag til hva hele komiteen bør mene. Arbeiderpartiet og FrP som stod inne på merknaden over har aktivt tatt stilling mot Høyres harde forståelse hva som skal behandles i foretaksmøte. Ap og FrP har en annen forståelse, en forståelse av at det er veldig mange flere beslutninger som hører hjemme hos regjeringen eller på Stortinget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.”

Når vi bruker energi på beslutningene er det viktig at vi er helt klare på at det er helseministeren, regjeringen og Stortinget som har ansvaret. Det ligger ikke, etter loven, noen anledning for å sitte stille helt til man bestemmer seg for å gripe inn i et eller annet spørsmål, det var det bare Høyre som støttet.

Høyres prøveballong?

Publisert av
Svar

Verdens gang bidrar jo ikke alltid med den mest fengende litteraturen. I dag slår avisen til med en kronikk fra en Høyre-politiker fra Gamle Oslo med følgende innhold: er du feit får du betale helseutgiftene dine selv. Underlaget er at kronikøren har kommet til at overvekt og en del andre livsstilssykdommer er så selvforskyldt at selveste velferdsstaten kommer til å bukke under for vekten av de overvektige.

Det er interessant at det er nettopp overvekt som fanger interessen. Det er klart vist at overvekt både har elementer av arv og miljø. Det er ikke interessant for denne Lundegaard. Feite folk er late, sier han. Det er ikke komplisert å skjønne at vi alle må ta ansvar for egen helse og at det er viktig at hver enkelt gjør det man kan. Det er imidlertid langt derfra over til Lundegaards forunderlige verden.

Her står nemlig selvmotsigelsene i kø. La oss se på noe av det:
1. Feite (eller «fete» som Lundegaard skriver) har selv skylda og bør derfor betale selv. Dette er interessant, følgespørsmålet blir nemlig: hvor stopper vi og hvordan avgjør vi hva som er selvpåført? Hva om vi går ut på glattisen uten brodder under skoene? Når jeg blir påkjørt av en bil, skal vi se på hvem som hadde skylden før vi avgjør hvor regningen går? Gitt at Lundesgaard går med på at fedme og biologi kan ha en sammenheng: skal vi inn på kjøkkenet til folk for å sjekke om kiloene er selvpåført på en uansvarlig måte?

2. Først spør Lundesgaard om ikke folk som har livsstilssykdommer bør betale selv. Så viser han til folketrygdens 300 milliarder. Som om dette var penger til behandling av livsstilssykdommer. Han hopper glatt over alderspensjon (128 milliarder) foreldrepermisjon og engangsstønad (ca. 15 mrd), barnetrygd (ca. 15 mrd), enslige forsørgerer (4 milliarder), dagpenger til arbeidsledige (13 mrd).

Når Lundesgaard er ferdig med anklager og moralisering mener han det kommer til å komme et opprør mot skattesystemet som følge av alle de feite folkene som grafser til seg av sykebudsjettene. Dette mener han skal løses ved å tvinge folk til å betale selv.

Helseproblemer, også overvekt, har en sterk sosial skjevfordeling. Dersom de sosiale helseforskjellene ble utjevnet til et nivå som tilsvarer de høyt utdannede regner Folkehelseinstituttet med at over 10152 dødsfall som følge av vanlige hjertesykdommer ville vært unngått. Hvert eneste år. Tilsvarende tall for alle sykdomsgrupper er 43 132 mennesker. Barn i arbeiderklassefamilier har vesentlig større sannsynlighet for smertesykdommer. Forskjellene er så store at vi snakker om mange års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest i Oslo.

Med dette bakteppet er det bare en løsning: vi er nødt til å løse problemene i fellesskap. Det skal vi både fordi det er til beste for den enkelte og fordi det er til beste for fellesskapet.

Når man, som Lundesgaard foreslår, fjerner det offentliges ansvar for sykdommer, tilstander og problemer som rammer tungt sosialt skjevt oppnår man at de menneskene, barn og voksne, som aller mest trenger tilgang til helsetjenester ikke benytter dem. Det er forferdelig for de det gjelder. Folk blir sykere, får lavere livskvalitet, de får kanskje problemer med å holde på arbeid og kan få dårligere psykisk helse. Det er en oppskrift på dårligere kår.

Med dette på plass vil de samme menneskene som man har presset ut av helsevesenet ha større behov for offentlige tjenester. Da kan vi snakke om innhogg i trygdebudsjettene, om vesentlig flere som står utenfor arbeidslivet og som vil ha behov for offentlige ytelser. Da vil sånne som Lundesgaard for alvor begynne å snakke om et system som ikke fungerer, et system som må strammes inn og da er vi inne i den dansen der de som vil ta ned velferdsstaten brikke for brikke har gode vilkår.