En helt vanlig dag på jobben (Klassekampen-edition)

Skrevet 29. oktober, 2011 av Bjarne Kristoffersen

De må ha vært fornøyde i Klassekampen. Hele to journalister brukte fredagen sin på å skrive en sak om SV. Den var full av krydder, lederstrid, brudd på partiets program og alt som lager en finfin liten politisk sak i avisen.

Med hard spiss i blyanten skriver tokløveret Kristjansson/Vegstein i vei om hvordan Heikki forsøkte å få til en evaluering av foretaksmodellen for sykehusene våre, mens Audun-tilhengerne stemte ned forslaget.

Men det var et aber med det hele: den virkeligheten gutta i kampen skriver om finnes ikke. Ikke vet de hvem som stemte hva, ikke var store deler av flertallet folk som har ment noe offentlig om lederspørsmålet og ikke var det heller sånn at nedstemmingen av Heikkis forslag betydde at vedtaket ble svakt eller gikk mot evalueringen av helseforetakene, det var bare litt annerledes.

La oss se på den informasjonen gutta hadde:
Noen hadde gitt dem en bit av/referert innholdet i en protokoll fra gruppemøtet i SV. I protokollene fra våre gruppemøter er det bare forslag til vedtak som fremmes på selve møtet som inkluderes i protokollen. Innstillingen til vedtak som er i det fremlagte sakspapiret står bare i saksfremlegget ikke i protokollen. Klassekampen visste ikke hva som stod der.

Derfor, siden de skrev om saken og hadde mangelfulle opplysninger om den (trodde stortingsgruppa gikk mot partiprogrammet og slikt) så sendte jeg dem vedtaksteksten.

Den ser slik ut:

  1. Det skal utredes en statlig forvaltningsmodell som et alternativ til foretaksmodellen.
  2. Prosessen i tilknytning til utarbeidelse av Nasjonal helseplan skal gjennomgås med sikte på en best mulig lokal og regional forankring før den fremmes for Stortinget.
  3. De foreslåtte årlige rapporter til Stortinget om tilstand og status i helseforetakene skal skje i en egen sak, ikke i tilknytning til statsbudsjett eller RNB.
  4. De regionale helseforetakenes rolle skal gjennomgås. Det bør settes et tydelig fokus på omfanget av foretakenes helsepolitiske mandat. Det gjelder spesielt beslutningsmyndigheten knyttes til utarbeidelsen av strukturen i spesialisthelsetjenesten. Det bør tydeliggjøres hva som er helsepolitikk og hvor beslutningene skal tas på overordnet politisk nivå og det som er gjennomføring av politiske beslutninger.

Så skriver gullgutta at det altså er sånn at de som støtter Audun og ikke Heikki stemmer ned forslagene fra Heikki. Allerede ved Geir-Ketil Hansen stopper logikken. Han er helsepolitisk talsperson og den som legger frem saken. Han stemmer for sin egen innstilling. Geir-Ketil har ikke tatt offentlig stilling til hvem som skal være leder i partiet. Det har heller ikke Inga Marte Thorkildsen. Inga Marte ledet møtet og var altså den berømte dobbeltstemmen som avgjorde saken.

Alt dette var lett tilgjengelig. Klassekampen skriver en sak mot bedre vitende. Lager lederstrid ut av et helt vanlig møte.

Men det skal de ha, Klassekampen. På et sted har de helt rett: forslaget, avstemningen og hele seansen var komplett ukontroversiell. De skriver: ”Onsdag ble Holmås tilsynelatende ukontroversielle forslag nedstemt i stortingsgruppa med leders dobbeltstemme.” Her er V & K nærmere sannheten enn de skulle tro: dette er ukontroversielt og uproblematisk og var en sak som handlet om rekkefølge og innretning på en evaluering av foretakene.

Det var sikkert en fin dag på jobben, men det ble et pinlig resultat for Klassekampen. Dette var jo en avis man anså som seriøs. Er en historie for god til å være sann så er den kanskje nettopp for god til å være sann. Om ikke Kristjansson og Vegstein selv klarer å se det bør definitivt redaktøren deres gjøre det for dem.

Publisert i Helse, Journalistiske høydepunkter, Statsstyrelsen | Merket med , , | Skriv en kommentar

Arbeidsmiljø? Oslo? Hæ?

Skrevet 11. september, 2011 av Bjarne Kristoffersen

Når mediene jager i flokk overser man sammenhengene. Trondheim og arbeidsmiljøloven er et klassisk eksempel på hvordan høyresiden får lov til å male opp en agenda i en sak der de selv kan ha skogen full av svin, men nekter å undersøke saken.

SVs Ivar Johansen tok opp bekymringen for brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo i vår. Han ønsket en kartlegging av forholdene for å finne ut om det var mange brudd på loven. Høyresidens respons er at det vil være “omfattende” og “svært ressurskrevende”. En ganske saftig ansvarsfraskrivelse, vil man kunne fremholde. Likevel vil ingen medier sette tennene i saken.

I april nektet FrP, Høyre og Venstre i Oslo å gå med på en kartlegging av brudd på arbeidsmiljøloven i Oslo kommune. Det er altså umulig å vite hvordan situasjonen er i hovedstaden fordi de samme høyrepartiene som nå er svært harde i ordbruken mot Trondheim nekter å kartlegge forholdene.

Da bystyrets finanskomité fikk saken opp i vår var høyreflertallet helt tydelige, sjekking av faktiske forhold skulle de ikke ha noe av (det følgende er komitemerknaden i finanskomiteens innstilling):
”Komiteens flertall, medlemmene fra H, F og V er enig i at det er viktig at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven overholdes både i private og offentlige virksomheter. Det forslaget som er fremsatt vil imidlertid innebære en svært omfattende kartlegging bakover i tid og være svært ressurskrevende å gjennomføre. Disse medlemmer mener det er bedre å tilpasse eksisterende aktiviteter og rapportering på området, slik at disse i større grad framskaffer den informasjonen som etterlyses i forslaget. Det vises i den forbindelse til notat 37/2011 fra byråd Vinje.”

13. april vedtok et enstemmig bystyre å pålegge byrådet følgende:
”Byrådet bes legge fram en oversikt for bystyrets organer over hvordan kommunens etater/virksomheter jobber for å forhindre brudd på arbeidsmiljøloven med særlig fokus på:

- brudd på sammenhengende arbeid utover 13 timer pr. døgn
- arbeid på flere søndager etter hverandre enn loven tillater
- brudd på kortere ukefritid enn hva loven tillater”

Siden vedtaket over har ingen hørt mer fra byrådet om saken.

Du finner sakens hjemmeside her.

Det sier noe om hvor ensporet offentligheten kan gjøres når Adeccos Ammerudlunden alene stod for 11 275 doble vakter mens hele Trondheim kommune er anmeldt for 26 000 brudd. Det siste er alvorlig nok og det er på det rene at kommunen har jobbet i månedsvis, siden mars, med å rydde opp. I nært samarbeid, selvsagt, med fagbevegelsen lokalt.

Publisert i Ukategorisert | Skriv en kommentar

Sykemeldt horekunde dropper sommerjobb

Skrevet 22. april, 2011 av Bjarne Kristoffersen

Når det er påske er det god tid til å følge nyhetssendinger. I går fikk vi se tre eksempler på hvordan mediene roter sammen en grøt av elendig statistikk, politisk grums og annet tullball til saker med en klar politisk misjon. La oss ta en titt på den sykemeldte horekundens sommerjobb.

Sykemelding
NRK kjører på med en sak om at det onde folket svindler NAV for 2 milliarder sykemeldingskroner hvert eneste år. Dette er basert på en rapport fra Proba samfunnsanalyse.

Disse milliardene er basert på følgende konklusjon fra analysefolket: “Det er over 50 % sannsynlig at misbruket av sykepenger (…) ligger på minst 6 % av utbetalingene.” Dette igjen er basert på intervjuer med 375 ansatte ved Nav lokalt eller Nav forvaltning som gir sine antagelser om svindel på sykepenger. Disse antagelsene forelegges et ekspertpanel bestående av 6 Nav-ansatte, en fastlege og en forsker. Disse åtte menneskene gjør så sine egne antagelser.

Den ene av dem mener at halvparten av alle utbetalinger er svindel. Det følger en lang gjennomgang om hvorvidt dennes utbrudd skal tas med i grunnlaget. Til sist konkluderer ”analysen” med at det er 86 prosent sannsynlig at svidel av sykepenger ligger på mellom 2 og 28 prosent av utbetalingene.

Oppslag som dette, basert på sviktende fakta med bryske politikere som sier at grepet må strammes er med på å undergrave velferdsstaten. Den gir høyresiden vann på det hjulet som har gitt brutale forhold i Sverige. De skaper et bilde at noen som snylter på fellesskapet, noen som snylter på ”skattepengene våre”, noen som vi må ta. Disse noen blir grunnlaget for å foreslå innstramninger på sykelønn og trygder. Disse noen, som analysen mener å finne, er de som stjeler fra oss. Det er på grunn av dem vi må få karensdager, midlertidige ytelser og alle disse grepene som har ført til så mye ulykke og fattigdom i vårt naboland.

Det er åpenbart at en må ha gode systemer og oppfølging for å ta svindel. Det er imidlertid ingen grunn til å tegne fanden på veggen, det skaper bare grobunn for krefter som vil ta ned velferden.

Sommerjobb
VG bidrar med en sak som sier at en av tre ungdommer nekter å ta seg en sommerjobb. Det er selvsagt alarm og ungdommens sløvskap kommenteres av forbrukerøkonomer i DNB (som bestilte undersøkelsen for å få gratisreklame – gratulerer med det) og direktører i NHO og HSH.

Undersøkelsen tar for seg skoleelever og studenter over 15 år. Av disse sier altså 70 prosent at ser for seg at de skal ha en sommerjobb i år. Sett at det er snakk om aldersgruppen 15 til 25 år.

364 000 i gruppen 16 til 24 er registrert i arbeidslivet (i arbeid eller ledige). Totalt finner vi 580 000 mennesker i gruppen. Da skulle det være, om vi forenkler litt, litt over 200 000 unge som er klare for sommerjobb. Om DnBs undersøkelse holder vann ønsker 140 000 unge sommerjobb.

I følge Nav hadde de 9400 sommerjobber ledige. Om alle disse 140 000 ungdommene får sommerjobb er det kjempebra. Så er det mange som har ferie i ferien. Det er lett å være enig med NHO-Bernander i at sommerjobb er en smart investering, men å utlede at ungdommen er sløve uten å ha sett på historiske tall (jeg finner ingen i farten) eller å ta inn over seg at 70 prosent vil forsøke å skaffe seg arbeid er ganske mange (yrkesfrekvensen i Norge ligger rundt 80 prosent i gruppen 15 til 64 år).

Horekunder
Så er det TV2 da. De siste to dagene har kanalen drevet kampanjejournalistikk mot loven som forbyr kjøp av sex. De intervjuer en som har vært horekunde i 30. Dette sjarmtrollet sier at han mener han gjør en god gjerning med sine sexkjøp fordi kvinnene er fattige og ”95 prosent gjør det helt frivillig”.

I tillegg viser TV2 til at det er ganske få som blir tatt og bøtelagt etter loven. Dermed mener TV2 og Høyre at må loven oppheves. Deres bevisførsel ligger altså i en gammel gris som har kjøpt sex i 30 år. Logikken er at mange bryter forbudet og dermed må loven bort. Jeg lar være å dra sammenligningen med fartsgrenser som brytes uten at folk blir tatt.

Så kommer det en harang der en sier at sexkjøpsloven ble innført for å gi prostituerte bedre vern og oppfølging. Nei, TV2, den ble innført fordi det å kjøpe seksuelle tjenester er galt, det innebefatter ofte menneskehandel og innebærer risiko for de som må selge kroppen sin. Så er det svært viktig med god oppfølging, godt hjelpeapparat, gode muligheter til å komme seg ut av prostitusjon og sikkerhet for at samfunnet stiller opp for ofre for menneskehandel. Det er imidlertid ikke sånn at forbudet mot kjøp henger sammen med hjelpetilbud direkte. Det er heller ikke sånn at røykeavvenningsprogrammer henger sammen med røykelovgivningen, men de kompletterer hverandre.

Hvorfor i all verden bruker ikke TV2 energien sin på å gå løs på hjelpetlibudet, behandlingen av ofre for menneskehandel eller på å gå bak kulissene: hvordan er livet som prostituert egentlig er. Eller kanskje på hvordan politiet prioriterer sine ressurser?

Om det er politikk som driver disse oppslagene eller om det er journalistisk sløvskap er det litt vanskelig å få øye på. Politikk handler om å eie virkeligheten, eie sannheten. Det er den som får medienes gehør for sin tolkning av statistikk og analyse som vinner en sak. Mediene har et tungt ansvar å forvalte, gårsdagen var en dårlig dag.

Publisert i Arbeidsliv, Den store politikken, Fattigdom, Helse, Journalistiske høydepunkter | Merket med , , , , , , | Skriv en kommentar

Om helseforetak og styringsrom

Skrevet 4. desember, 2010 av Bjarne Kristoffersen

Noen ganger, for eksempel når diskusjonen om lokalsykehus, fødetilbud og politisk styring går ganske høyt, kan det vært lurt å ta en titt på hvordan helseforetakssystemet faktisk er bygget opp. Foretaksmodellen for helsesektoren lider åpenbart av gigantomani og styringsproblemer, den fremelsker en absurd stor samling direktører med store lønninger og, kan det virke som, tilsvarende liten kobling til virkeligheten.

Når vi nå ser en masse forslag om å legge ned fødeavdelinger, kutte akuttfunksjoner og gjøre andre store endringer er det lurt å huske at det er regjeringen og Stortinget som sitter med endelig ansvar, endelig beslutningsmyndighet. La oss ta en strukturkikk:

Dette er fra Lov om helseforetak
Ӥ 30. Saker av vesentlig betydning
Foretaksmøtet i regionalt helseforetak treffer vedtak i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets virksomhet eller løsningen av fastsatte målsettinger eller oppgaver. Det samme gjelder andre saker som antas å ha prinsipielle sider av betydning eller som antas å kunne ha vesentlige samfunnsmessige virkninger. Hvilke saker foretaksmøtet i regionalt helseforetak skal fatte vedtak i etter denne bestemmelsen fastsettes det nærmere bestemmelser om i vedtektene.
I helseforetak skal saker som nevnt i første ledd forelegges departementet, som eier, av styret i det regionale helseforetak som eier helseforetaket. ”

Foretaksmøtet tilsvarer det en bedrift ville kalle en generalforsamling, der er det helseministeren som bestemmer. I praksis kan hjemmelen vanskelig forstås annerledes enn av statsråden skal gå inn i spørsmål som endringer i struktur, endringer i grunnleggende funksjoner og funksjoner som har stor innvirkning på andre funksjoner (for eksempel er det sånn at når man legger ned fødetilbudet et sted, så har det åpenbare konsekvenser for hva man trenger av personell på anestesi, dermed svekkes sykehusets tilbud på andre felter også).

Forarbeider
For å forstå hvordan man skal tolke forskjellige bestemmelser i en lov er det nyttig å se på arbeidet som ligger til grunn. Hva sier proposisjonen fra regjeringen? Hvilke merkader har tilkommet under Stortingets behandling.

Proposisjonen
Beslutningsgrunnlaget kommer fra Ot.prp. 66 (00-01). I den fremgår det tydelig at paragrafen er ment som en begrensning av styrets kompetanse og det presiseres at dette gjelder saker som er av vesentlig betydning både for foretakets virksomhet og for oppfølging av politiske målsetninger. Videre er saker av samfunnsmessig eller prinsipiell betydning fremhevet. Det er vanskelig å skjønne store nedleggelser og endringer som annet enn dette. Slik er departementets beskrivelse av paragraf 30:

”Merknad til § 30
Bestemmelsen innebærer en begrensning i styrets kompetanse. Den fastsetter at foretaksmøtet fatter vedtak i en del saker. Dette gjelder foruten saker som er av vesentlig betydning for foretakets egen virksomhet, også saker som er av vesentlig betydning for å ivareta politiske målsettinger, og saker av vesentlig prinsipiell eller samfunnsmessig betydning. Det skal foretas en nærmere regulering av hvilke saker dette gjelder i vedtektene til det enkelte foretak.

Hvilke saker som er av vesentlig betydning, må vurderes konkret i den enkelte sak. Vurderingen vil variere etter hvorledes forholdet mellom eier og foretak er organisert i det enkelte tilfellet, for eksempel hvor detaljerte vedtekter foretaket har. Slike saker kan være salg eller utskilling av større deler av virksomheten, vedtak som vil endre virksomhetens karakter, deltagelse i omfattende samarbeidsvirksomhet som vil påføre foretaket omfattende ansvar, avtaler med tredjemann som får vesentlig betydning for foretaket eller andre større omlegginger av driften. Beslutning om nedleggelse av sykehus kan være et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen.

Etter bestemmelsens annet ledd er ansvaret for å forelegge saker som angår helseforetak, lagt på det regionale helseforetaket som er eier av helseforetaket. Saken vil dermed bli behandlet i styret i regionalt helseforetak før saken kommer til foretaksmøtet. Denne bestemmelsen avviker fra regelene som gjelder for statsforetak. Begrunnelsen er at foretakene etter lovforslaget ikke utøver næringsvirksomhet, men ivaretar ansvaret for virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende betydning for velferden i samfunnet. Det er derfor nødvendig at departementet som eier har mer omfattende overordnet tilsyn og kontroll med virksomheten enn det statsforetaksloven legger opp til. Viktigheten av dette kan synliggjøres med at omfattende endringer i sykehusstrukturen i regionene kan ha stor innflytelse på behovsdekningen og hverdagen til mange pasienter og andre brukere. Forslag til slike tiltak bør derfor besluttes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak.”

Når departementet og regjeringen har sagt sitt er det Stortinget som behandler. I innstillingen kan en lese hva lovgiver legger i det forskjellige bestemmelsene. Jeg tillater meg noen løpende kommentarer under:

Innstillingen (Innst. O. nr. 118 2000-2001):
Merknadene slår fast akkurat det samme som proposisjonen gjør. Her er samtlige merknader på paragrafen:

Ӥ 30 Saker av vesentlig betydning
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet , Høyre og Fremskrittspartiet , har merket seg at på tross av at ansvar og beslutningsprosesser er delegert så langt ned i systemet som mulig, så kan ikke saker av vesentlig betydning både for foretaket selv eller vesentlig betydning for å ivareta politiske målsetninger, avgjøres i helseforetaket.

Dette innebærer at større saker i praksis går helt til Storting og Regjering. Eksempelvis kan ikke et sykehus legges ned bare med lokal beslutning. Begrunnelsen er bl.a. at foretakene etter lovforslaget ikke utfører næringsvirksomhet, men ivaretar virksomheter innenfor en sektor som er av grunnleggende verdi for velferden i samfunnet.

Min kommentar: Det er vanskelig å misforstå dette. Flertallet er klare på at det er en store forskjell mellom dette og andre statsforetak, dette handler om trygghet og sikkerhet. Frittstående strukturer innrømmes ikke myndighet til å fatte store beslutninger.

Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at departementet i sine merknader til § 30 viser til beslutning om nedleggelse av sykehus som et eksempel på vedtak som skal fattes av foretaksmøtet i regionalt helseforetak i henhold til bestemmelsen om at vedtak i saker av vesentlig betydning skal fattes i foretaksmøtet. Disse medlemmer legger til grunn at listen for hvilke saker som må bringes inn for foretaksmøtet i regionalt helseforetak, ikke legges lavere enn dette.

Min kommentar: dette er interessant. Når komiteene arbeider med innstillinger vurderes alle merknader. Kan man “gå inn” på denne, skal vi “gå ut” av denne. Det er rundt alle de fremlagte merknadene forhandlingene spinner seg. Det betyr at det ikke er sånn at Høyre har skrevet noe og så står de for det alene. I det man ser Høyre legge inn en egen merknad er det deres forslag til hva hele komiteen bør mene. Arbeiderpartiet og FrP som stod inne på merknaden over har aktivt tatt stilling mot Høyres harde forståelse hva som skal behandles i foretaksmøte. Ap og FrP har en annen forståelse, en forståelse av at det er veldig mange flere beslutninger som hører hjemme hos regjeringen eller på Stortinget.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at denne bestemmelsen kan stå uendret selv om forvaltningsforetaket ikke er eget rettssubjekt.”

Når vi bruker energi på beslutningene er det viktig at vi er helt klare på at det er helseministeren, regjeringen og Stortinget som har ansvaret. Det ligger ikke, etter loven, noen anledning for å sitte stille helt til man bestemmer seg for å gripe inn i et eller annet spørsmål, det var det bare Høyre som støttet.

Publisert i Helse | Merket med , | Skriv en kommentar

Høyres prøveballong?

Skrevet 25. oktober, 2010 av Bjarne Kristoffersen

Verdens gang bidrar jo ikke alltid med den mest fengende litteraturen. I dag slår avisen til med en kronikk fra en Høyre-politiker fra Gamle Oslo med følgende innhold: er du feit får du betale helseutgiftene dine selv. Underlaget er at kronikøren har kommet til at overvekt og en del andre livsstilssykdommer er så selvforskyldt at selveste velferdsstaten kommer til å bukke under for vekten av de overvektige.

Det er interessant at det er nettopp overvekt som fanger interessen. Det er klart vist at overvekt både har elementer av arv og miljø. Det er ikke interessant for denne Lundegaard. Feite folk er late, sier han. Det er ikke komplisert å skjønne at vi alle må ta ansvar for egen helse og at det er viktig at hver enkelt gjør det man kan. Det er imidlertid langt derfra over til Lundegaards forunderlige verden.

Her står nemlig selvmotsigelsene i kø. La oss se på noe av det:
1. Feite (eller “fete” som Lundegaard skriver) har selv skylda og bør derfor betale selv. Dette er interessant, følgespørsmålet blir nemlig: hvor stopper vi og hvordan avgjør vi hva som er selvpåført? Hva om vi går ut på glattisen uten brodder under skoene? Når jeg blir påkjørt av en bil, skal vi se på hvem som hadde skylden før vi avgjør hvor regningen går? Gitt at Lundesgaard går med på at fedme og biologi kan ha en sammenheng: skal vi inn på kjøkkenet til folk for å sjekke om kiloene er selvpåført på en uansvarlig måte?

2. Først spør Lundesgaard om ikke folk som har livsstilssykdommer bør betale selv. Så viser han til folketrygdens 300 milliarder. Som om dette var penger til behandling av livsstilssykdommer. Han hopper glatt over alderspensjon (128 milliarder) foreldrepermisjon og engangsstønad (ca. 15 mrd), barnetrygd (ca. 15 mrd), enslige forsørgerer (4 milliarder), dagpenger til arbeidsledige (13 mrd).

Når Lundesgaard er ferdig med anklager og moralisering mener han det kommer til å komme et opprør mot skattesystemet som følge av alle de feite folkene som grafser til seg av sykebudsjettene. Dette mener han skal løses ved å tvinge folk til å betale selv.

Helseproblemer, også overvekt, har en sterk sosial skjevfordeling. Dersom de sosiale helseforskjellene ble utjevnet til et nivå som tilsvarer de høyt utdannede regner Folkehelseinstituttet med at over 10152 dødsfall som følge av vanlige hjertesykdommer ville vært unngått. Hvert eneste år. Tilsvarende tall for alle sykdomsgrupper er 43 132 mennesker. Barn i arbeiderklassefamilier har vesentlig større sannsynlighet for smertesykdommer. Forskjellene er så store at vi snakker om mange års forskjell i forventet levealder mellom øst og vest i Oslo.

Med dette bakteppet er det bare en løsning: vi er nødt til å løse problemene i fellesskap. Det skal vi både fordi det er til beste for den enkelte og fordi det er til beste for fellesskapet.

Når man, som Lundesgaard foreslår, fjerner det offentliges ansvar for sykdommer, tilstander og problemer som rammer tungt sosialt skjevt oppnår man at de menneskene, barn og voksne, som aller mest trenger tilgang til helsetjenester ikke benytter dem. Det er forferdelig for de det gjelder. Folk blir sykere, får lavere livskvalitet, de får kanskje problemer med å holde på arbeid og kan få dårligere psykisk helse. Det er en oppskrift på dårligere kår.

Med dette på plass vil de samme menneskene som man har presset ut av helsevesenet ha større behov for offentlige tjenester. Da kan vi snakke om innhogg i trygdebudsjettene, om vesentlig flere som står utenfor arbeidslivet og som vil ha behov for offentlige ytelser. Da vil sånne som Lundesgaard for alvor begynne å snakke om et system som ikke fungerer, et system som må strammes inn og da er vi inne i den dansen der de som vil ta ned velferdsstaten brikke for brikke har gode vilkår.

Publisert i Fattigdom, Helse | Skriv en kommentar

Riktige universelle milliarder

Skrevet 24. september, 2010 av Bjarne Kristoffersen

Blåfolkets fortropper (Unge høyre og FpU) er ute med sin vanlige “vi må bruke pengene på de som trenger det”. NRK sluker agnet og lager sak med tittelen Et forsvarsbudsjett til barnefamiliene. Det er mye politikk i dette, men det mest imponerende er hvordan NRK ikke evner å ta til seg at overføringer til barnefamiliene er en del av et stort system. Skikkelig stort.

Hvorfor skal vi gi penger til folk som ikke trenger dem, spørres det. Barnetrygden gir jo akkurat det samme til fattig og rik. Underliggende er sannheten om at mange barnefamilier selvsagt ikke trenger å få utbetalt 970 kroner per barn hver eneste måned. Det ender rett og slett med at pengene går i det store sluket eller at foreldrene sparer pengene til en gang barnet trenger dem mer. Umiddelbart klinger det jo logisk at rikingene ikke skal få penger fra staten, de trenger dem jo ikke. Utfordringen er bare at det ikke er her problemet ligger, og da faller Rikskringkastingen av, vi kan nemlig gi masse penger til alle hvis vi vil. Spørsmålet er jo hvordan vi bruker skattesystemet til å balansere dette.

Dersom en har en inntekt på 200 000 kroner i året betaler en ikke voldsomt mye skatt i forhold til en inntekt på 700 000 kroner. Det betyr at den høytlønte betaler ganske mye skatt i forhold til de 970 kronene personen får utbetalt mens personen med 200 000 kroner betaler mye mindre skatt. Innenfor dagens system kunne vi, sånn sett, økt den progressive beskatningen ganske mye i topp samtidig som vi finansierte en økning av barnetrygden. Fordi folk får pengene direkte tilbake økes ikke det generelle skattenivået, men pengene bidrar til omfordeling. I tillegg vet vi at behovsprøving er en mye vanskeligere øvelse, det er alltid noen som faller mellom to stoler. Universelle ordninger har også den klare verdi at vi alle merker at velferdsstaten fungerer. Det er helheten rundt barnetrygd, det er det som gjør den fornuftig og det er det verken NRK eller blåungdommen skjønner.

På akkurat samme måte får vi alle, i utgangspunktet, likt skoletilbud, like helsetilbud (egenandeler er et problem) og like barnehagetjenester. Essensen er at vi bruker universelle ordninger på utgående og behovsprøver på inngående gjennom et progressivt skattesystem.

Publisert i Fattigdom, Statsstyrelsen, Økonomien | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Tryggere by!

Skrevet 15. september, 2010 av Bjarne Kristoffersen

Oslo SVs fylkesstyre har satt ned en arbeidsgruppe for en tryggere by. Spennende prosjekt dersom man skrider til verket med en radikal tilnærming. Gruppen har levert, fylkesstyret har behandlet. Nå er det tid for endelig behandling av saken i representantskapet.

Fylkesstyret, med unntak av noen dissenser her og der, har vedtatt en uttalelse som ikke henger sammen, som utelater sentrale spørsmål og som forsøker å være tøff i trynet. Uttalelsen ser ut som om den tar mål av seg å tøffe opp Oslo-laget foran en valgkamp mot en høyreside som har skodd seg med Carl I. Hagen.

Her er mange gullkorn:
- “Trygghet i det offentlige rom er en viktig forutsetning for folks generelle trygghetsfølelse” (skarp analyse)
- Fylkesstyret vil at et nytt kommunalt lett-politi skal få nye oppgaver. De sprøeste eksemplene er billettkontroll og parkeringsvakt. Vi skal altså tillegge politimyndighet til småoppgaver.
- “Men Oslo har ikke plikt til å ta i mot et ubegrenset antall utenlandske tiggere” (er det SV dette? Hva mener de egentlig? er tigging et lovmessig problem? et ordensproblem? for et sosialistisk parti også?)
- Uttalelsen vil oppheve nasjonale regler for skjenketider, synes fylkesstyret at vi skal ta fartsgrensene også?
-Uttalelsen antyder at politiet bruker ressursene sine feil når de tar folk som drikker i parken, problemet for fylkesstyret er bare at politiet ikke driver med sånt (hvorfor skal vi, fylkesstyret, fikse ting som ikke er et problem?).
- Hele alkoholkapittelet nevner ikke næringsetaten.
- Vil utvide åpningstiden for sprøyterommet, men sier ikke noe om kapasitet.
- Digert kapittel om narkotika, men ikke et ord om Oslo-politiets latterlige forfølging av folk som driver helsehjelp og svært lite generelt om den viktige frivillige innsatsen på feltet.

SV må jobbe med trygghet, med kriminalitetsforebygging og temaer i dette omlandet. Det gjør vi ikke ved å late som om vi er tøffere enn toget. SV må jobbe med dette på en måte som viser klar forståelse for de forskjellene i samfunnet som går løs på disse klasseforskjellene for å få til endring og trygghet. Det hjelper ikke å legge et år på strafferammen for vold dersom vi ikke går løs på årsaker til vold.

Populisme har det kjedelige trekk at en må gå til det ekstreme for å få det til å funke. Det er flere partier som alltid vil være villige til å være råere, tøffere og galere enn det Oslo SV kan, da er det kanskje mer intelligent å velge andre veier.

Publisert i Fattigdom | Skriv en kommentar

Rett til heltid – en løsning for alle

Skrevet 29. august, 2010 av Bjarne Kristoffersen

LO peker på Soria moria og går ut med krav om lovfestet rett til heltid. Det som skjer hver gang noen går inn på dette området er at det går bølge av sympati for de svakeste på arbeidsmarkedet gjennom høyresiden. Styrking av faglige rettigheter går ut over sysselsettingen (Ja til deltid og vikarer, skriver Gunnar Stavrum), mener de.

Jeg lurer på om de alvorlig mener at svekkede faglige rettigheter handler om å tilrettelegge for folk utenfor arbeidslivet. For meg er det en kobling som er noe komplisert å følge, men la nå endelig det ligge.

Dette kan vi nemlig løse på enkel og grei måte. En måte som bør tilfredsstille både de som tror på overføring av mer makt til arbeidsgiverne som løsning og oss andre som mener at maktforholdene i arbeidslivet allerede gir arbeidsgiverne stor makt over livene til folk.

Dersom en lovfester rett til mertidsbetaling (kanskje på en noe lavere sats enn ordinær overtidsbetaling) for alt arbeid utover kontraktsfestet stillingsbrøk oppnår vi tre ting:
1. Fordelen ved å beskytte seg mot overtidsgodtgjørelse med lave stillingsbrøker reduseres eller forsvinner.
2. Folk får noe kompensasjon for lavere forutsigbarhet på vaktoppsett.
3. Flere arbeidsgivere vil levere hele stillinger.

Folk som argumenterer for det de kaller fleksible løsninger bør smile bredt mens de støtter slike tiltak: de sikrer muligheter til å snu og vende på staben og vil, når de får virket litt, minimere det problemet som fører oss mot krav om lovfesting av rett til heltid.

Argumentasjonen rundt behovet for rask opp og nedskalering er ikke sammenhengende i helsevesen, i svært mange servicebedrifter (det er jo anledning til midlertidighet i spesielle situasjoner) og lignende. Dette er et spørsmål om maktstrukturer, om hvor stor makt staten skal tillate arbeidsgiverne å ha.

Den massive bruken av deltid i mange bransjer fører til svakere muligheter til organisering av arbeidstakerne, det fører til vesentlig mer usikkerhet i hverdagen, det fører til vansker med å komme inn på boligmarkedet (ja, sannelig: det undergraver selve muligheten til å oppnå makt gjennom privat eiendomsbesittelse) og det medfører at felleskapet taper både arbeidskraft og skatteinntekter.

Heltid har en personlig side og det har en samfunnsmessig side. Helsesektoren vil, i løpet av få år, ha bruk for over 100 000 nye årsverk. Vi trenger mer arbeidskraft, hva er mer naturlig enn å begynne med undersysselsatte?

Publisert i Arbeidsliv, Journalistiske høydepunkter, Økonomien | Merket med , , , | Skriv en kommentar

Ny statlig arbeidsgiverpolitikk

Skrevet 11. august, 2010 av Bjarne Kristoffersen

Arbeidsgiverforeningen Spekter har utviklet seg til å bli en høyreaksjonist. Det er påfallende at en regjering må kjempe mot sin “egen” arbeidsgiverorganisasjon.

En ideell løsning er nedleggelse av Spekter med påfølgende opprettelse av en fullt kontrollert Statens arbeidsgiverorganisasjon. Organisasjonen må ha som formål å håndheve den arbeidsgiverpolitikken regjeringen ønsker å føre. Et slikt grep vil gi en forutsigbar politikk som gjør at folk, gjennom valg og andre kanaler, har mulighet til å påvirke arbeidsiverpolitikken fullt ut. Dagens bilde der mange fristilte aktører kombineres med dårlig styringslyst gir oss en situasjon der arbeidsgiverforeningen fører høyrepolitikk på tross av regjeringens ønske.

Et klart og tydelig eksempel kom med årets lønnsoppgjør, det var lite som tydet på at likestilling av skift og turnus ville komme på plass. Dette på tross av at Stortinget i fjor gjorde grep for å få dette på plass og det var klart og tydelig regjeringens politikk å få dette på plass.

Det var ingen overraskelse at Spekter ikke var på riktig side: de uttalte klart og tydelig at Norge ikke har noe likelønnsproblem. Deres analyser av, nær sagt, enhver problemstilling bærer preg av at de har sørget for å gjøre seg selv til en svært politisert aktør i arbeidsgiverorganisasjonsmarkedet.

I eksistens er Spekter en slags anti-funksjon til progressiv politikk. Uansett retning og farge på regjeringen skulle en tro at arbeidsgiverpolitikken er en såpass sentral styringsmekanisme at regjeringen besørger kontroll med den.

Ren slakt av Spekter vil kanskje sitte langt inne. Det er derfor mulig å se for seg mellomløsninger. Spekter styres av medlemsorganisasjonene gjennom generalforsamlingen. Stemmevekt avgjøres av antall ansatte i den enkelte medlemsbedrift.

La oss ta en titt på noen av medlemmene:
31 av medlemmene er sykehus eller regionale helseforetak. I spesialisthelsetjenesten som helhet snakker vi om rundt 100 000 årsverk, og vesentlig flere ansatte.
Flere av medlemmene er store selskap heleid av staten. Blant disse er Vinmonopolet (nesten 2000 ansatte), NRK (3400 ansatte i 2008), NSB (nesten 12 000 ansatte) og Avinor (nesten 3000 ansatte).
Ytterligere er det svært mange i transportsektoren og svært mange med omfattende kontrakter med det offentlige.

Dersom regjeringen skal måtte fortsette å kjempe mot monstre den selv burde ha full kontroll på har den ikke bruk for opposisjonen. Det er kanskje på tide å fokusere kreftene der de skal være: på utvikling og gjennomføring av fornuftig arbeidsgiverpolitikk. Kontroll over Spekter er en god begynnelse.

Den kortsiktige løsningen kan være å sørge for at tildelingsbrev og styringssignaler pålegger alle offentlig eide strukturer å gå inn for nye styringsmål og poilitiske målsetninger for Spekter.

Nå endte lønnsoppgjøret med likestilling av skift og turnus, men det hadde vært bra med en organisasjon som la dette til grunn, som gikk åpent inn for regjeringens politikk.

En statlig arbeidsgiverorganisasjon som følger styringssignaler, dropper forsøk på å knuse lovlig streik og som bruker krefter på å piske opp til tvungen lønnsnemnd hadde sannelig vært godsaker for den gode sak.

Publisert i Arbeidsliv, Økonomien | Merket med , , | Skriv en kommentar

Rusa på makt?

Skrevet 9. august, 2010 av Bjarne Kristoffersen

Det er sommer, mange er enda på ferie, men Oslo-politiet hviler ikke. Ordensmakten skal nemlig ut for å hakke på de svakeste i samfunnet.

I Dagsavisen kan Kåre Stølen berette at han har fått nok. Nok av folk som er ute for å hjelpe rusavhengige. Folk som jobber med helsehjelp, med smittevern og andre lavterskeltilbud. Folk som tar seg tid til å snakke med noen av de vi, samfunnet, har skjøvet aller nederst på stigen. Må man besitte voldsmakt for å bli så brutal?

Det er tid for en ny debatt rundt narkotika, det er tid for en debatt som ikke handler om at noen føler ubehag ved at andres rusproblemer kommer i deres synsvinkel. Jeg tror vi, på mange måter, skal være glade for at vi har et åpent rusmiljø. Ikke fordi det er bra at folk ikke har steder å være, ikke fordi folk fortjener en plass på Plata, men fordi det hindrer oss i å glemme at folk lever slik.

Jeg har tidligere skrevet om dette . Det er så uendelig brutalt å møte den virkeligheten vi tillater at noen mennesker må leve i. Lavterskeltiltakene som finnes trenger massiv utbygging, men når Oslo-politiet viser til, for eksempel, sprøyterommet så må det være mot bedre vitende. Sprøyterommet i Oslo er åpent for inntak fra 0900 til 1500, det er (om jeg ikke husker feil) seks båser for de som bruker rommet. Kapasiteten er sprengt. Når vi i tillegg vet at folk trenger sine doser på andre tidspunkt enn i kontortiden og at kapasiteten er sprengt, da blir politiets løsning bare dum. Klarer en å gi et fullt tilbud vil vi fortsatt ha folk som ruser seg utenom, men vi må i alle fall begynne der.

Det er forstemmende å se holdningene i politiet vårt. Det er skremmende å se TV-innslag der politifolk, fulle av seg selv og makt, jager folk rundt som de skulle være dyr. Jeg håper justisministeren nå tar seg bryet med å forklare politiet noe om prioriteringer, sunn fornuft og det enkle faktum at alle borgere har krav på respekt, uavhengig av hva Kåre Stølen måtte mene.

Det burde forbys ved lov å gripe inn mot folk som leverer helsetjenester til mennesker. Når en fjerner sykepleiere og frivillige som er på gata for å hjelpe fjerner en siste rest av anstendighet. Det er forjævlig.

Publisert i Fattigdom, Helse | Merket med , , | Skriv en kommentar